Angel Heart

Bekmørk og intens thriller fra 87. Mickey Rourke før altfor mye dop, boksing og Guinness rekord i antall plastiske operasjoner. En forvirrende fornøyelse med et særdeles overraskende plot. Angel Heart: Du tror ikke dine egne øyne.
Det var herlig å få tak i den okkulte og skremmende psychothrilleren fra Rourkes glansdager igjen. Med abonoment på Lovefilm.no, så viser det seg at det er svært så enkelt å få slike godbiter inn i stua:)

• "Angel Heart" (1987) av Alan Parker

Vi møter den slitne privatdetektiven Harry Angel(Rourke) i Brooklyn i 50 åra. Han får et ekstraordinært oppdrag av den mystiske Mr Cyphre(Robert de Niro). Oppdraget går ut på å finne den tidligere sangeren og soldaten Johnny Favourite som forsvant under 2. verdenskrig.

Etter litt research knytter han kontakt med den første personen han kan knytte til Favourite, en nedkjørt gammel lege som forsyner seg godt av egne resepter. Her starter også et kappløp for å holde seg selv i live. Det viser seg at Favourites bekjentskaper ser ut til å bli brutalt myrdet hver gang Angel har vært i kontakt med de.

Etterforskningen tar ham til den kreolske delen av New Orleans som er preget av mystikk og svart magi. Harry blir mer og mer desperat i sin framferd og vikles inn en dødskarusell som virker umulig å komme seg ut av. I Orleans stifter han også kjennskap med den vakre Epiphany, som spilles av for de som husker det, Lisa Bonet fra The Cosby Show.
Han tiltrekkes av Epiphanys sensuelle vesen, og hun skaffer ham flere svar på hvem Johnny var, men hun som de fleste andre står fast på at at han er borte for godt. Lever virkelig Johnny og hvis han gjør, hvor gjemmer han seg?
Det blir hetere og hetere rundt ørene til Harry, og da alt ser som mørkest ut finner han endelig svar på alle sine spørsmål. Sannheten er mer grusom enn han noen gang kunne ha forestillt seg. Og her slutter mine beretninger om hva dere kan oppleve hvis dere ønsker å finne ut mer om gåten Johnny Favourite.

Konklusjon:

En av de mørkeste thrillerne jeg noen gang har hatt gleden av å se.
Første gang jeg så den forsto jeg bare mindre og mindre for hvert minutt som gikk, altså ikke et standardplott hvor det er gartneren som er morderen. Det er nettopp dette som gjør Angel Heart til en skremmende og svært spennende film. Den er også skremmende bra. Derfor har jeg sett den med jevne mellomrom de siste 20 åra. Rourke som desverre ble borte fra lerretet i en rekke år pga store personlige problemer, spiller herlig frekk og særdeles overbevisende som den stadig mer desperate privatetterforskeren Harry Angel.  Dette er definitivt en klassiker som bør vekke minner for mange og for de som kanskje aldri har hørt om den. Ja, da har du bare en ting å gjøre, sett av tid en bekmørk høstkveld og snurr Angel Heart i spilleren.

                Trailer: http://www.youtube.com/watch?v=Vp0LXxkx7yA&feature=related

Frihetens regn

Ranket av publikum som tidenes beste film blant annet på IMDb. Likevel mener mange av kritikerene at filmen er kraftig overvurdert. Nok et eksempel på at kritikeranmeldelser bør tas med ei klype salt. Når over 400.000 mennesker er samstemnte i verdens største filmdatabase, bør det ikke være noe tvil at dette er en helt unik filmproduksjon.
Orginaltittelen er "The Shawshank Redemption" og er basert på romanen med samme tittel av Stephen King. For de som tror King kun skriver grøssere, så tar de grundig feil. Shawshank Redemption er langt fra en grøsser, men tvert imot et vakkert episk drama.

• The Shawshank Redemption (1994) av Frank Darabont

Andy Dufresne(Tim Robins) blir dømt til to livstidsdommer for drapet på hans kone og hennes elsker, og skal nå tilbringe resten av sitt liv innenfor murene på det knallharde Shawshank fengselet. Velkomsten er ikke av det barmhjertige slaget, og Andy står forran tøffe tak for å overleve. Morgan Freeman spiller Ellis Redding, en av fengselets "fiksere", det vil si at han har enven til å skaffe ting.
Ellis legger raskt merke til Andy og bokstavelig talt vedder på at han vil bryte sammen etter kort tid. Der tar Ellis feil og blir svært imponert over Andys evne til å få dagene til å gå, tross handlingene som blir utført mot ham.

Etterhvert knytter disse et sterkt vennskap, og Andy varter opp med den ene positive overraskelsen etter den andre for de innsatte. Fangevokterne og direktøren nyter godt av Andys fortid som bankdirektør, og han får en viktig rolle innenfor murene, så viktig at direktøren gjør alt for at Andy aldri skal få muligheten til å smake på livet i det fri igjen.
Vi blir dratt gjennom flere tiår av livet i fengselet anført av Freemans behagelige fortellerstemme. Opp og nedturene er mange, og man lever seg dypt inn i hva dette lukkede samfunnet gjør med menneskene som soner der.

Konklusjon:

Helt klart en av de beste filmene som noen gang har rullet over kinolerettene. Et drama man ikke kan unngå å bli revet med av.
Freeman spiller sin beste rolle noensinne, noe som sier sitt med tanke på hans sterke karriere. Jeg husker ikke hvor mange ganger jeg selv har sett den, men dette er en film jeg blir like forbauset over(i positiv forstand) hver gang jeg ser den. Den varer i underkant av hele to og en halv time, og man blir nesten lei seg for at den tar slutt. Det er ikke bare de innsatte som for seg en og to overraskelser, seerne såvel . Jeg regner med at de fleste allerede har sett Frihetens regn, men for all del, har du ikke, så har du gått glipp av en av tidenes største filmer.

                      Trailer: http://www.youtube.com/watch?v=6hB3S9bIaco

The Blind Side

Jeg må si overraskelsen var stor da Sandre Bullock stakk av med årets Oscar for beste kvinnelige hovedrolle. Var det slik at Hollywood mente at nå var det hennes tur eller var det faktisk fordi hun gjorde en knallsterk rolletolkning? Hadde det ikke vært for min bedre halvdel, så hadde det nok tatt lang tid før jeg hadde fått svar på den gåten. The Blind Side har liksom ikke appelert til meg, og at Bullock i det hele tatt kunne få en Oscar ble til mer irritasjon enn glede. Derfor er det deilig å ta skikkelig feil, som til og med jeg gjør av og til;) The Blind Side er simpelthen en fantastisk film, en "Feelgood movie" på sitt beste.

• The Blind Side (2009) av John Lee Hancock

The Blind Side er basert på boken med samme tittel av Michael Lewis. Filmen skildrer livet til den unge Michael Oher som har havnet utenfor samfunnet i Memphis, Tennessee. Skolen har avskrevet hans evne til å lære, moren er nedkjørt av dop og når sofaen han får sove på ikke lenger står til rådighet blir han tvunget til å leve mer eller mindre på gaten.

På den andre siden møter vi den velykkete Leigh Ann Tuohy(Bullock) som lever et hektisk, men uproblematisk liv med sin familie på byens beste kant.

Deres veier krysses en dag ved en tilfeldighet. Leigh Ann som er en svært målbevisst dame gir seg ikke før hun får overtalt Michael til å overnatte på sofaen deres.

Etterhvert utvikler det seg et helt spesielt vennskap mellom disse, og den innesluttede Michael får muligheten til å leve et liv han aldri har drømt om. Men det er mange skjær i sjøen, og Michaels bakgrunn skaper mange utfordringer for dem begge.

Michael har et helt unikt tallent, han har en kroppsbygning som er perfekt for amerikansk fotball, men det er tilsynelatende det eneste også. Leigh Ann nekter å se Michaels liv gå til spille og bruker all sin drivkraft til å legge karrieren hans til rette samt skape et verdig liv for ham som del av en familie.


Konklusjon:

Dette er en rørende og svært sjarmerende film. Bullocks tolkning av den hjertevarme og dypt engasjerte Leigh Ann fører til at jeg har ingen motforestillinger til hennes Oscarutnevnelse. Michael spilles mesterlig av den hittil ukjente Quinten Aron. Filmen passer for hele familien, og jeg har vanskelig for å tro at man ikke blir revet med og kjenner på følelsene når man overveier dette dramaet. Det beste med det hele er at det er en sann historie.
The Blind Side er nettopp sluppet på DVD i Norge, så for de som ikke har hatt gleden av å se den ennå, kom dere på videosjappa og riv den ut av hyllene:)

                          Trailer: http://www.youtube.com/watch?v=5hn5-pxWM6k

Wall Street - Money never sleeps

Gordo is back! Ja, hva skal man si om det da? Oppfølgeren til suksessen Wall Street går på de norske kinoer i disse dager, og det har vært sjeldent mye oppstyr rundt filmen. Kommer det av at opphavsfilmen var en liten revolusjon eller handler det mer om pressens trang til å skrive om penger og økonomi i disse dager? Ikke vet jeg, men jeg og min kjære satt av et par timer på lørdagskvelden for å finne ut av "what`s all the Fuzz about"

• Wall Street- Money never sleeps (2010) av Oliver Stone

Det var festlig å se Michael Douglas tilbake i rollen som investeringsgeniet Gordon Gekko. Noe aldret, men med samme glimtet i øyet og fortsatt svært munnrapp. Oliver Stone har nok en gang lagt handlingen til finansmiljøet rundt Wall Street.(en stor overaskelse med tanke på tittelen kanskje?) Denne gangen setter handlingen fokus på opptakten til den forbigåtte/pågående finanskrisen vi har vært vitne til de siste to åra.

Shia Labeouf har tatt over stafettpinnen etter Charlie Sheen, Josh Brolin(No country for old men) spiller den store stygge skurken, mens Douglas har jokerrollen. Alt i alt ligger det til rette for en god filmopplevelse.

Som nevnt, så var det en opplevelse å se Douglas tilbake i rollen som glatt og pengekåt.  Storyen derimot kan virke litt rotete, da Stone fokuserer paralellt på to inntriger gjennom hele filmen. På den ene siden rettes handlingen mot Gekkos forhold til sin datter. På den andre, en aksjemeglers kamp mot mannen som legger selskapet til hans mentor i grus. Aksjemegleren spilles av unge LaBeouf, som i filmen er samboer med Gekkos datter. Jeg erkjenner at Labeouf har blitt en god skuespiller, men skaper kanskje ikke den største troverdigheten med tanke på rollen han skal fylle i denne filmen.  
Josh Brolin som jeg personlig har hatt stor sans for, fremstår litt som en dårlig Pierce Brossnan kopi(akkurat som det var noe positivt i utgangspunktet). Så det blir altså Gekkos innhopp med uforutsigbarhet som drar spenningsnivået opp i oppfølgeren.

Konklusjon:
Jeg ser omtrent at alle anmelderne i de største mediene har lagt seg på en firer, og for en gang skyld kan jeg faktisk si meg enig i det.
Filmen har absolutt sine styrker, og beskriver godt en kaotisk og uforutsigbar verdensøkonomi vi for tiden lever i. Likevel fører den til tider massive bruken av fagspråk til at mye av budskapet flyr over hodet til den vanlige mann i gata.
Jeg sitter også igjen med en følelse av at dette ligner mer en ordinær Hollywodproduksjon enn den første filmen, og Stones moralpreken falmer litt i denne moderne fremstillingen.

For all del, dette er ikke noen dårlig film, den har helt klart et budskap, og setter nok et lys på hvordan grådighet får mennesker til å gå over lik. Produksjonen er profesjonell og spenningsnivået er til tider høyt. Den første filmen var på en måte revolusjonerende, og ga oss et innblikk i en verden som et fåtall av oss kjente til. Oppfølgeren forsøker å gjøre det samme, men pga medias rekkevidde i dag, så vet vi i dag mye om denne verdenen på forhånd. Kanskje ikke nok en filmrevolusjon, men absolutt grei underholdning i drøye to timer. 

                  Trailer: http://www.youtube.com/watch?v=rS0PJSKJoxw

Wall Street

I kveld skal jeg og damen en tur på kino for å overveie Wall Street ano 2010. Selveste Gordon Gekko har stått opp fra de døde og jeg er spent på hva han har planlagt innenfor murene siden 87. Derfor passer det med en liten omtale av opphavsfilmen før vi tar turen. For nettopp omtale har både den nye og gode gamle Wall street fått i store typer i tabloidene de siste ukene. En tøysete førpremiere kun for finansfiffen har vi vært vitne til samt Dagbladets reportasje om miljøet rundt Tjuvholmen okkuperte særdeles mange sider i forrige lørdagsmagasin. Artig å lese om "up and comming gutta" som har 20 sett av samme bukseseler som Mr Gekko, samt 100 analyser om hvorvidt "greed is good". Elller var det det? Jeg velger å konsentere meg om plottet, skuespillerprestasjoner og om filmen faktisk er verdt å se over 50 ganger som en av finansguttene hevdet han hadde.

• "Wall Street" (1987) av Oliver Stone

Oliver Stone kan vel ses på som en av filmverdenes største moralister, og Wall street har som de fleste av hans verk også et budskap som skal få oss til å strekke blikket litt lenger over nesetippen. Det var mange år siden jeg sist hadde Wall Street i spilleren, så lenge siden at det faktisk var en VHS kasett. Jeg tror nok jeg var for ung til å forstå rekkevidden av Stones moralpreken den gangen, så jeg har aldri hatt den langt oppe på favorittlista mi, helt ærlig, den var ikke på lista i det hele tatt. Men uavhengig av dette, så var ikke lysten for å se oppfølgeren noe mindre, så når i tillegg min kjære som ikke har sett den første ytret at det hadde vært fint om vi kunne plukke den fram, så ble det slik at vi gikk gjennom den i forrige uke.
I dag, noe mer tørr bak ørene og med en økonomiutdannelse på cvn, så var det mye enklere å sette seg inn i fagtermen som filmen baserer sine hendelser på.

Michael Douglas som spiller den fasinerende og gladkyniske Gordon Gekko, mottok Oscarstatuetten for beste manlige hovedrolle for sin prestasjon, og Charlie Sheen som var et hot emne for de fleste blockbusterne på den tiden, spiller den noe naive, men svært så ambiøse finansmegleren som drømmer å gjøre business med de store fiskene.

Jeg måtte dra litt på smilebåndet over Douglas sitt driv og kjappe kommentarer, for å ikke snakke om sin tøffe ærlighet ovenfor Sheen om hva han virkelig ville ha. Det viser seg jo etterhvert at denne ærligheten strekker seg kun til hva han nettopp selv vil ha. Gekko er en grådig mann og Sheen blir viklet inn i et spill han er nødt til å tape.

Det hele virker rosenrødt i begynnelsen selv om vi får klare innsigelser på at handlingene som utføres langt fra er av etisk karrakter, og ikke minst strengt ulovlige. Det hele går selvfølgelig til helvete, og noen happy ending for hverken Gekko eller Sheen blir vi ikke vitne til.

Moralen er jo helt klar, at penger får mennesker til å gå over lik, og man kan hverken stole på andre eller seg selv når man blir slukt av denne grådigheten. "Greed is no good".

Konklusjon:
Filmen ga meg mye mer nå enn fra VHS tiden, men noen kultfilm som mange omtaler den som vil jeg ikke si meg enig i. Kanskje for de kretser som frekventerer rundt Tjuvholmen.
Et definitivt velspilt drama med en sterk moralpreken til de gjennomsyrete grådige, som garantert ikke lærer noe av det likevel, men  for oss som en gang trodde grådighet faktisk var en helt ok handlingsregel å leve etter, ja da får man ikke noen ytterligere lyst til å ta opp den trenden igjen.

Jeg vet ikke om jeg er enig at Douglas fortjente Oscaren for denne tolkningen, selv om han spiller svært godt. Jeg må si jeg er mer imponert over unge Sheens rolletolkning og fikk et endret syn på denne mye negativt omtalte personen i media de senere årene. 
Hadde han fortsatt i det sporet han var i ferd med å sette i Wall Street, så kunne han garantert vartet opp med mye godt på filmlerettet i de påfølgende årene, samt kanskje unngått å banke dritten uten av alle kvinnebekjentskaper han har hatt fingrene i samme påfølgene periode:)

                      Trailer: http://www.youtube.com/watch?v=FCctqbRrsBQ

The Asylum - Session 9

Dagens omtale dreier seg om en godbit fra grøssersjangeren, en sjanger som varter opp med filmer av svært variabel kvalitet, og kanskje sjangeren der det er lettest å gå på en mine eller tre. Personlig er jeg ikke fan av de mest bestialske grøsserne, jeg foretrekker heller de mer psykologiske plottene, noe The Asylum så definitivt er et eksempel på. 
For å ikke forvirre mer enn nevneverdig, så er orginaltittelen "Session 9". Norske oversettere valgte å kalle den The Asylum, da handlingen er lagt til en nedlagt mentalinstitusjon. Det finnes faktisk et par filmer til på markedet som heter The Asylum, så fra nå av holder jeg meg til orginaltittelen:)

• "Session 9" (2001) av Brad Anderson

Session 9 er ingen overdrevet påkostet affære, og har ikke den mest glamorøse line upen av skuespillere heller. Derfor vil nok mange kalle den en b film, noe den kanskje også er, men dette er faktisk en svært god b fim.
Filmen begynner relativt uskyldig og skaper ikke den største uhyggen fra første minutt. Etterhvert for man noen stikk om at dette ikke er noen koselig familiefilm, og man blir samtidig svært usikker på flere av rolleinnhaverne. Blant disse vil de som følger med på CSI kjenne igjen et par av ansiktene.

Det meste av filmsettet foregår på en gammelt, nedlagt

mentalinstitsujon som sårt trenger en oppjustering da det lokale kommunstyret skal ta det i bruk som rådhus, bibilotek osv.

Gordon Flemming driver et vaklende skadebegrensingsselskap og trenger sårt dette oppdraget for å unngå konkurs.
Oppdraget havner i hans hender og sammen med noen kolleger går de løs på oppgaven.
Asylet er enormt og havner definitivt i "skummelkategoerien" som de fleste andre nedlagte mentalinstitusjoner (bare ta en tur til gamle Lier Sykehus).

Asylet viser seg å ha litt av hvert og by på og vi blir dratt inn i noe jeg vil kalle "mindfuck" av øvre klasse. Ser du filmen forstår du etterhvert hva session 9 står for, og jeg tror ikke du blir misfornøyd hvis du tar sjansen. Voldsom skvetting og splatting får du ikke så mye av, men man senser en ekkel undertone som bare blir sterkere og sterkere, og slutten, den er virkelig til å grøsse av!!

Konklusjon:
Jeg har sett Session 9 et par ganger og som det som oftest er med grøssere, så var den mest uhyggelig første gangen. Dette er nok en film svært mange har gått glipp av, så da vil jeg anbefale å spore den opp, skru av lyset en mørk høstkveld og tylle seg under pleddet
for å kjenne litt på det uhyggelige;)

        Trailer: http://www.youtube.com/watch?v=LsxkRNvEbhM&feature=related

Bond - Kun for dine øyne

En filmblogg med respekt for seg selv, kan ikke unngå å trekke fram en Bondfilm eller tre.
Min absolutte favoritt er og blir "Kun for dine øyne" med Roger Moore. Jeg aner ikke hvor mange ganger jeg har sett den, og den gir meg den samme gode følelsen hver bidige gang:)

• "James Bond - For your eyes only" (1981) av John Glen

De fleste av den eldre garde holder nok en knapp på Sean Connery som sin favoritt Bond.

På min side overveide jeg mine første Bond filmer på 80 tallet, og naturlig nok har Roger Moore blitt James Bond for meg. Moore har kanskje ikke den barske framtoningen som Connery, men tar det så absolutt igjen på eleganse og tørre kommentarer.

Kun for dine øyne har blitt selve symbolet på Bonds eventyrlige liv for meg. Fra Madrid til vakre Cortina til ikke mindre vakre Korfu sender filmen oss gjennom herlige actionstunt med blant annet en vill biljakt med 2cv, ski vs motorsykkel i en bobbane, samt eventyrlige undervannscener og spektakuler klatring med hjelp av skolisser. Alt som seg hør og bør for mannen med rett til å drepe, secruite service agent 007.

Det er nettopp disse fantastiske reisene som førte til at jeg som ung drømte meg inn i Bonds verden og ønsket at jeg kunne oppleve det samme. I mine eldre dager, har jeg fortsått at en hemmelig agents liv kanskje ikke er så glamorøst som det fremstår i Ian Flemmings filmatiserte romaner, men det hindrer meg fortsatt ikke å stikke av et par timer fra virkeligheten og være side om side med 007, spesielt når det gjelder dette omtalte kapitell i Bondserien.

Konklusjon:

Den beste i Bondserien som absloutt ikke har gått av moten den dag i dag.

                            Trailer: http://www.youtube.com/watch?v=mnfewT7RQ0s