Wall Street

I kveld skal jeg og damen en tur på kino for å overveie Wall Street ano 2010. Selveste Gordon Gekko har stått opp fra de døde og jeg er spent på hva han har planlagt innenfor murene siden 87. Derfor passer det med en liten omtale av opphavsfilmen før vi tar turen. For nettopp omtale har både den nye og gode gamle Wall street fått i store typer i tabloidene de siste ukene. En tøysete førpremiere kun for finansfiffen har vi vært vitne til samt Dagbladets reportasje om miljøet rundt Tjuvholmen okkuperte særdeles mange sider i forrige lørdagsmagasin. Artig å lese om "up and comming gutta" som har 20 sett av samme bukseseler som Mr Gekko, samt 100 analyser om hvorvidt "greed is good". Elller var det det? Jeg velger å konsentere meg om plottet, skuespillerprestasjoner og om filmen faktisk er verdt å se over 50 ganger som en av finansguttene hevdet han hadde.

• "Wall Street" (1987) av Oliver Stone

Oliver Stone kan vel ses på som en av filmverdenes største moralister, og Wall street har som de fleste av hans verk også et budskap som skal få oss til å strekke blikket litt lenger over nesetippen. Det var mange år siden jeg sist hadde Wall Street i spilleren, så lenge siden at det faktisk var en VHS kasett. Jeg tror nok jeg var for ung til å forstå rekkevidden av Stones moralpreken den gangen, så jeg har aldri hatt den langt oppe på favorittlista mi, helt ærlig, den var ikke på lista i det hele tatt. Men uavhengig av dette, så var ikke lysten for å se oppfølgeren noe mindre, så når i tillegg min kjære som ikke har sett den første ytret at det hadde vært fint om vi kunne plukke den fram, så ble det slik at vi gikk gjennom den i forrige uke.
I dag, noe mer tørr bak ørene og med en økonomiutdannelse på cvn, så var det mye enklere å sette seg inn i fagtermen som filmen baserer sine hendelser på.

Michael Douglas som spiller den fasinerende og gladkyniske Gordon Gekko, mottok Oscarstatuetten for beste manlige hovedrolle for sin prestasjon, og Charlie Sheen som var et hot emne for de fleste blockbusterne på den tiden, spiller den noe naive, men svært så ambiøse finansmegleren som drømmer å gjøre business med de store fiskene.

Jeg måtte dra litt på smilebåndet over Douglas sitt driv og kjappe kommentarer, for å ikke snakke om sin tøffe ærlighet ovenfor Sheen om hva han virkelig ville ha. Det viser seg jo etterhvert at denne ærligheten strekker seg kun til hva han nettopp selv vil ha. Gekko er en grådig mann og Sheen blir viklet inn i et spill han er nødt til å tape.

Det hele virker rosenrødt i begynnelsen selv om vi får klare innsigelser på at handlingene som utføres langt fra er av etisk karrakter, og ikke minst strengt ulovlige. Det hele går selvfølgelig til helvete, og noen happy ending for hverken Gekko eller Sheen blir vi ikke vitne til.

Moralen er jo helt klar, at penger får mennesker til å gå over lik, og man kan hverken stole på andre eller seg selv når man blir slukt av denne grådigheten. "Greed is no good".

Konklusjon:
Filmen ga meg mye mer nå enn fra VHS tiden, men noen kultfilm som mange omtaler den som vil jeg ikke si meg enig i. Kanskje for de kretser som frekventerer rundt Tjuvholmen.
Et definitivt velspilt drama med en sterk moralpreken til de gjennomsyrete grådige, som garantert ikke lærer noe av det likevel, men  for oss som en gang trodde grådighet faktisk var en helt ok handlingsregel å leve etter, ja da får man ikke noen ytterligere lyst til å ta opp den trenden igjen.

Jeg vet ikke om jeg er enig at Douglas fortjente Oscaren for denne tolkningen, selv om han spiller svært godt. Jeg må si jeg er mer imponert over unge Sheens rolletolkning og fikk et endret syn på denne mye negativt omtalte personen i media de senere årene. 
Hadde han fortsatt i det sporet han var i ferd med å sette i Wall Street, så kunne han garantert vartet opp med mye godt på filmlerettet i de påfølgende årene, samt kanskje unngått å banke dritten uten av alle kvinnebekjentskaper han har hatt fingrene i samme påfølgene periode:)

                      Trailer: http://www.youtube.com/watch?v=FCctqbRrsBQ